Mamma Turid er gjesteskribent idag, om barndommen i Villaveien

Jeg er gamlemoren i Villaveien, mammaen til sjønne Margareth og skal få lov å fortelle litt om hvordan det var å vokse opp i dette huset.


Jeg ble født akkurat på termin, søndag den 3. Juni 1951 midt i søndagspreken på Florida Sykehus som 2. datter til mine foreldre. Det aller første jeg husker hva at jeg satt i sportsvogn men ryggen til mamma, og at jeg snudde meg og så på henne og tenkte, ååå så flott mor jeg har fått.

 Vi bodde i 3. etg i Villaveien.  Leiligheten  var på en måte litt rart innrettet med to stuer og ett soverom i den ene delen, så enn laaaaang gang på 13 meter, pluss en stor åpen plass foran kjøkkenet før  13 metersgangen. Og det var en trappe opp til loftet, og under den trappen var det romslig lekeplass. Helt i slutten av den lange 13 metersgangen var der toalett med bad, inn døren til venstre. Badet var smalt  og laaaagt  med badekar, varmtvanstank med påhengt dusjstang og dusj. Det var ikke mange som hadde det den gang.  Og et lite lavt do med vanntak høyt oppe et tau med et håndtak som vi trakk i for å skylle ut. Vi barna rakk ikke opp dit, så vi måtte stå på en krakk.

Min mormor bodde på et stort rom til høyre og  hun hadde et smaaaalt kjøkken .

I denne lange gangen var det mange dører på hver side, og de førte oss inn i små kott, lange mørke kott, som bl annet "skokottet" mørkeloftet, lekekottet, pikeværelse  osv.  Mamma hengte opp gardiner foran alle dørene, pent stoff som hun sydde selv sånn at de var akkurat passe til alle dørene.
Midt i denne lange gangen hang det 2 tau fra taket med ringer festet og det ble brukt til turning.  Om ettermiddagene satt min mor i stuen og leste og leste, og min far sov som en stein fra kl 16.45 til kl 19.30 etter at han var på jobb på Bebel fabrikken. Og da var det helt åpent for barnas lek, alltid i den lange gangen.
Gangen ble til et stort brusende bølgehav. Vi tok sofaputer rundt og måtte klare å svømme eller hoppe fra øy til øy, og vi rodde og rodde rundt haier og farlige store fisker. På hver øy (sofaputer) sov vi litt og skappet av for å få nye krefter til å komme oss videre. Da vi kom til farligere farvann  mot en bergule (under trappen) måtte vi passe på at ikke vi fikk saltklumper eller steiner i hodet. Redningen var som oftest et stort skip (kjøkkenkrakken) kom og reddet oss. 

 Andre ganger var den lange 13 meters gangen en stor skog med masse farlige dyr. Vi brukte alle mammas 16 pelser, og vi ble til ulver, rever, alle rovdyr som finnes, og vi klappet og koste hverandre, og vi freste og sloss når vi jaktet etter mat og voktet ungene våre.

Neste dag var den  lange 13 meters gangen til en turnhall. Vi turnet i ringene, tok madrasser rundt på guvene, slo hjul og sto på hender opp etter veggene. Og sto på hodet. Så hoppet vi bukk på rekke. Det sto 4 stykker i bukk. Høyere eller lavere . Så hoppet vi over den 1. så rett over den 2. så den 3. så den 4. Så gikk den ned i bukk og nestemann tok hopperekken igjen og igjen.

Neste dag var gangen gjort om til en ballspill arena. Vi pakket ball på brannmuret, alle ballspillene sånn oppetter veggene. Vi spilte tieren, tjueren forlangs og baklengs og hadde opp til 5 baller på en gang. Så lekte vi ball-leker som gikk ut på å kaste til hverandre, og om du ikke klarte å gripe ballen fikk du først G. Neste gang  R   I    så en S   Altså den som først fikk alle fire bokstavene , ja den ble GRIS.

Neste dag var den lange 13 metersgangen gjort om til en ball-sal. Da var det dans på høyeste nivå i de flotteste kostymer (blondegardinene til mamma) Vi danset etter musikk  vi lagde selv. Eggedeleren var gitar og rytmene var erter i et syltetøyglass.  Vi gikk polenese frem og tilbake og helt opp trappene til loftet, og ned igjen. Frem og tilbake. Så var det nye danser igjen og igjen.
Senere begynte jeg på danseskole og var på mitt ordentleig første danseball

Og slik så jeg ut den dagen jeg skulle på mitt 1. ball.
Her er jeg i finstuen, og denne sofagruppen har jeg idag i min spisestue.
Det var ikke lov å sitte i denne sofaen da jeg var liten. Den var bare til pynt, eller til best.

Ballojolen er sydd av min mamma, som var skredder.
På denne tiden var vi flyttet ned i 1 etasje. Etter at mine tanter som den gang bodde der var døde.
Min bestefar bodde da oppe i 3 etg, og jeg husker jeg gikk opp til han og svingte meg rundt i denne kjolen.
Da smilte han og sa.. Nei no må eg grete... ( Han mente grine) .Han var tysk og snakket gebrokken.

Han ønsket meg lykke til på ball  men bare dagen etter ble han hentet av sykebil  og døde på selveste julaften. Ja det ble en trist jul. Vi har alltid siden, hver eneste jul, sunget O Tannenbaum til bestefars  minne.

Slik så jeg ut som ett-åring, og jeg vet at jeg var flink å spise egg med egen teskje, og spiste alle skorpene som min storesøster ikke ville ha.

Her er idyllen den gang da i Nygårdsparken. Store blotte marker og plener, nydelige grusganger med gasslykter i smijern. De flotte runde broene vi gikk på som den lille bukkene bruse, den mellomste og den største bukken som til slutt stanget trollet . Jeg opplevde det helt som ekte. Sinte svaner som snerret etter oss og fine ender i alle farver som vi elsket å mate med brødsmuler.



Her er jeg begynt på skolen, på Steierskolen som da var i Villaveien nr 5, altså 2 hus ved siden av oss, så vi hadde bare ett minutt å gå. Den store skrekken jeg hadde da var at min mor absolutt skulle klippe pannebustene, fordi hun ALLTID klippet de for kort og ALLTID litt skeivt. Men kjolene hun sydde var alltid nydelige, Min søster hadde make, helt make.

Min mor kalte meg ofte for Putte, Tutti-Puttemor. Og jeg elsket å høre hun lese fra Elsa Beskov sine eventyrer med Putte i Blåbærskogen. Den kan jeg utenat den dag i dag, fra perm til perm.

Etterhvert begynte jeg å få pianoundervisning, en dame som kom hjem til oss. Det likte jeg og tok det ganske fort og greit, med noter, takt og teknikker så jeg spillte mye både borte og ute for andre.

 Derimot hatet jeg fiolinen. Min mor tvang med til å få undervisning på fiolin på musikk konservatorium 5 minutter unna her. Det var en mannlig lærer, han var bare helt gruuusom. Kjeftet og skrek om jeg ikke traff tonen, hamret i pianoet så lampen datt i gulvet. Jeg klaget til min mor, dette ville jeg ikke. Men læreren sa at jeg kom til å bli verdensberømt, og at min mor måtte holde fast på at jeg måtte fortsette. De kjøpte en dyrere fiolin, en enda bedre og trodde da jeg kom til å like det. En gang jeg gikk utenfor huset med felekassen i hånden kjørte en bil neeesten på meg, men den traff fiolinkassen som deiset i bakken og fela datt ut. Gudsjelov, håper den knuser, men neida, den var like hel. Mamma sa hun gledet seg til å sy en burgunderrød fotsid velurfløyel kjole til meg, den skulle jeg ha på med når jeg debuterte i Wien. Så en gang jeg var hos den grusomme fiolinlæreren var han så sinna for jeg holdt en tone lengre enn jeg skulle, skrek han at dersom jeg gjorde det EN gang til skulle han trekke ut tennene mine. Da jeg sa det var det bom stopp med hele fiolinhistorien. jeg koste meg med pianoet og begynte på Speideren i Frelsesarmeen og ble Solstråle. Det var veldig kjekt

Jeg hadde en fin oppvekst sammen med alle de andre i Villaveien også ute i gaten.
 Der var barn i hver leilighet ved siden av, og vi var mye ute og lekte gjemsel når høstmørket falt på.
Bomhjemmespill var veldig gøyt , bommstedet var garasjedøren.
Kanonball var knallgøyt. og Vippe på pinn.  Vi hoppet paradis og hoppetau, slenghoppetau. Jeg kunne skrevet flere bøker om alle opplevelsene. Faktisk har jeg skrevet en bok om tiden etter min fars død om alt som hendte de 2 årene etter.( Men det er en annel lang historie)

Herlighet, ja sånn ser eg ut no. Men er lykkelig her, og får frokost på sengen av barnebarna og Ove.
 Vi har det virkelig gøyt her  i Villaveien.

Neste gang jeg skal skrive på bloggen til Margareth, vil jeg fortelle hvordan jeg traff Atlefaren,
her i Villavei. Og noen brudebilder av oss har vi også funnet.

Takk for meg, og ønsker alle en fin helg.

Hilsen mamma Turid.
eller Putte-Tuttimoren.