Lørdag...

Hei alle sammen :)



Nydelige roser som mine kjære besteforeldre plantet i hagen sin her i Villaveien 1 for mange år siden.
Og nå er de blitt store rosetrær.
De er i alle farger, rosa, rød, fersken og gule.

Jeg kan huske at mormor satt ute og plantet noen av disse rosebuskene. Hun var helt gal etter roser, og ønsket å ha en rosehage. Hun satt ofte ute i hagen og jobbet i bedene sine. Og så husker jeg hun tok kaffegrut i jorden. Hun sa det skulle være bra for rosene....
Dette er jo mange år siden, da mormor døde i august 1998. Akkurat da rosene var på sitt aller vakreste.

Hverte eneste år må jeg ut å plukke mormors  roser og peoner fra hagen.
Og jeg minnes min mormor med glede når jeg lukter på disse rosene som dufter helt fantastisk.



Idag har jeg kost meg med å lage dekorasjoner som pynter opp her i Villaveien på denne lørdagskveld.
Her kommer et bilderas fra de.



Krystallvasene til mormor er vi veldig glad i.
 De er så vakre.



Og så er jeg så utrolig glad og ydmyk
 over å bli kåret til
 ukens blogg av Christina på Frognerkroken.
Tusen hjertelig takk skjønne deg.
 Kan ikke helt tro det altså...



Og tusen takk til alle dere som er innom meg, og kommenterer så vakkert.
Og så er det kjekt å bli venn med dere på facebook og.
Så blir vi enda mer kjendt.
Igår var jeg og min venninne Marianne ute en tur på byen og koste oss.
 Og jammen hadde vi det gøy altså.

Idag blir det en rolig kveld i Villaveien.
Alle skal være hjemme og slappe av.
Vi er sliten alle mann for tiden. Har hatt det travelt på jobben, og jeg har
 laget masse Myke-Jens og ovnsverte,
og så har jeg malt mitt Lille Bebel-Hus.

Yasmin sitter å synger så fint. Hun har lært så masse
fine sanger på Steinerskolen.
Malin er på kino med venner.
Atlefaren står å ser ut vinduet på en stakkars mann
som har tatt seg en overdose rett utefor.
 Og det er masse folk som prøver å hjelpe.
Mamma Turid er trøtt og ligger å sover etter å ha vært på
 Votlo med barnebarna. Votlo heter visst ikke Votlo lenger, men Vatle.
 heheh...  Som min far alltid har sagt. Atle på Vatle.

Og jeg sitter her og tenker på mitt nye liv som singel.
 Og jeg ser at jeg klarer meg fint alene.
Litt trist innimellom, men jeg har det bra.
Jeg har heldigvis masse venninner som er så snill og god.

Og så koser jeg meg med bloggen min da også.. .

Ha en fin LØRDAG alle sammen.
Klem fra Margareth

Og nu har mamma Turid voknet etter en liten høneblund. Den største fine krystallvasen fikk Atlefaren og meg på vår 25 års bryllupsdag av min mor. Det var en fin gave, men trist og, fordi min kjære pappa akkurat var død, hadde han levd litt lengre skulle de feiret 50 års gullbryllup. Atlefaren og meg har snart vært gift i 43 år (august), og imorgen skal jeg skrive her på bloggen om hvordan vi møttes, frieriet (han fridde etter en uke, og eg sa ja, eg) forlovelsen, og bryllupet. Med lårkort kjole og brudebukett av selvplukkede roser.

Hilse Turid

Gøy å blogge:)



Jeg møter stadig folk som har så lyst å begynne
 å blogge, men de tror ikke de får det til.
De sier foreksempel.. Nei jeg kan ikke ta bilder,
 jeg vet ikke hva jeg skal skrive, eller,
jeg har det ikke noe fint hjemme osv..

Og akkurat de samme tankene
hadde jeg og i mange år.
Jeg hadde såå lyst, men hva skulle jeg skrive..
Jeg som ikke er noe flink å skrive og formulere meg.

Det var mamma som i alle år skrev mine stiler
 som jeg hadde i lekser på skolen.
Og de fikk jeg gode karakterer på.
 Men læreren sa noen ganger at jeg skrev
 litt gammelmodig.
Det var mye "nu " og " meget" som min mor
 pleier å skrive.
Verre var det da jeg måtte sitte på skolen
og skrive de selv. hehe..
Jeg vet ikke om læreren min noen gang forstod det.



Men hva skulle jeg blogge om.
Jeg elsker jo blomster og å dekorere og sånn.
Men å begynne å blogge om det, det turde jeg ikke.

Så jeg leste heller alle deres andre fine blogger.

Men så ble jeg 40 år.
Og følte meg plutselig gammel og trøtt.
Jeg syns det var en tung tid.
Kan ikke forklare det her, men jeg trengte energi.
Og da en annen blogger sa til meg:
Du må begynne å blogge, DET får man energi av.
Da tenkte jeg JA. Det skal jeg jammen meg gjøre.



Og da Camilla på HJEM OG GLEDE
ville også begynne å blogge, ja da satte vi igang.
Og jammen har vi det gøy.
Og energien min er mye bedre føler jeg.
Jeg tror jeg er ute av 40 års "krisen" min.:)

Jeg tør å blogge, legge ut ting jeg liker,
skriver det jeg vil,
 og samtidig øver jeg meg til å bli flink til å skrive.



Så til dere som har lyst å begynne å blogge
 men ikke tror de får det til..
Bare begynn. Det er bare gøy.

Og så er det så bra jeg har Zoom på kameraet mitt.
Selv om ikke stuene er ryddig,
bare zoomer jeg inn det som er vakkert,
så kleshaugen og rot kommer aldri med på bildene.

 Jeg ser at det er mange som er innom bloggen min
hver eneste dag. Og det setter jeg stor pris på.
Jeg vet jo om noen av dere,
som jeg treffer på butikken, og dere som
 kommenterer så fint.

Men samtidig lurer jeg veldig på hvem
 andre som er innom meg.
Mamma opplever at fremmede kommer
bort å sier de synes det var kjekt å lese
 om barndommen hennes.
Og noen har kommentert at Malin fikk
 et fint rom osv..
Det er jo veldig hyggelig synes vi.

Jeg er så glad for å ha blitt "kjent" med
 dere bloggedamer.
Og håper jeg får anledning å treffe dere en dag:)

Ønsker dere alle en fin dag.

Klem fra Margareth
som har tatt disse bildene i Botaniske Hage

Roser fra hagen....



Idag er det aller siste skoledag for min
 eldste datter Malin.
Nå er hun ferdig med 10 år på grunnskolen.

I kveld blir det avslutningsfest på skolen
 og utlevering av vitnemål.
Bundaden henger nystrøket og klar..
den skal hun ha på seg  på avslutningen.



Da jeg plukket disse blomstene idag,
 tenkte jeg på alle ungdommene som nå
 er ferdig med  ungdomskolen,
og skal begynne på en helt ny tilværelse
 til høsten igjen.
De venter spent på hva de kommer inn på,
 hvem de kommer i klasse med osv...

Men først skal vi nyte sommerferien.
Reise på turer og oppleve nye ting.
Være med venner og kose oss.

Denne vakre blomsterbuketten vil jeg gi til alle
 ungdommer som er ferdig med 10 års grunnskole.

Lykke til med siste skoledag.
 Den kommer nok til å bli litt vemodig og litt trist..
Men ta vare på de gode minnene.



Dette er roser fra vår egen hage.
Det er årets første utsprungen rose...
Og den dufter helt himmelsk...

Og masse knopper holder på å springe ut.

Ha en fin dag alle sammen.
Og igjen, lykke til med skoleavslutningene.

Etter avslutningen imorgen har jeg en liten overasskelse
 på lur til begge jentene mine. Noe de kommer til å bli veldig glad for. :)


Klem fra Margareth



Bli med Yasmin på en tur i Botanisk hage.

Mamma Turid takker så masse for alle fine ord og klemmer fra dere.

Tusen takk, hun ble så glad og rørt.

Idag er det Yasmin sin tur å skrive her på bloggen.

Og nå skal dere få se Botanisk Hage som er nabo til Villavei.

Og lekeplassen til Yasmin

Hei alle sammen.
Jeg er Yasmin og er datteren til Margareth
Her er vi i Botanisk hage som er naben til Villavei.
Og dette er lekeplassen min.
Nå skal jeg og mamma vise dere rundt i denne nydelige parken som jeg elsker å leke i.

På vei ned til der jeg leker, må vi alltid gå på disse stiene og trappene med blomster rundt. Og så må vi alltid lukte og ta på blomstene. Det er ikke lov å plukke, bare en bitteliten mini blomst sånn av og til... Jeg klarer nemlig ikke å la være...

Hun damen som jobber her er snill. Hun snakker med meg av og til. Og så gjør hun det fint her.

Denne rosa blomsten er min favoritt akkurat idag. Også disse bittesmå og. De er så søte

Så må vi sitte litt i trappene og kose oss litt. Bak meg her er Villaveienhuset vårt.
Når jeg blir 8 år, får jeg gå ned her alene med venninnene mine. tror jeg.... Viss jeg tør.
For en gang jeg og venninnen min var her, kom det en narkoman som spurte om han kunne få noen penger av oss.
Da løp vi hjem mens hjertet slo veldig fort.

Men noen narkomane er snille, og en gang spurte jeg om de stjelte barn, men da sa de nei.
Og så spurte jeg om mammaene deres var lei seg for barnet sitt var blitt narkoman. Da begynte han å grine, og sa ja.
Og så lurte jeg på om han var en tyv og om hadde stjelt. JA mange ganger sa han. Men han grinte masse og sa at han hadde sluttet med det.

Jeg lurer på masse rart jeg...

Her er vi kommet ned på gresset, som vi leker på. Og så grilllet vi her når jeg var liten. Men nå er det ikke lov å grille.

Inni disse rosa blomstene er det honning inni sier min Baba... Se her, du bare åpner opp og smaker... Nam... Jeg sier Baba jeg, for min Baba er fra Iran.

Og så lager vi båter her. Sånn lager vi de. Det har også Baba lært meg når jeg var liten. Tar greiner inn i et blad som er mykt under. Og så flyter det så fint.
Og se de fine grønne bladene mamma... De har diamanter på seg...

Og her løper vi fort, alt vi kan... Og se her så fort jeg kan løpe mamma... På enden her er denne fine blomsten premie til den som løper fortest. Mammaen min er ikke flink å løpe, så jeg vinner alltid.  

Inni huset er det kjempegøy. Der selger de gøye leker. Og modelerkitt er det gøyeste jeg vet.
Og så kan man se på dyrene der. Alle dyr som fins. Til og med de fra Afrika.
Elefant og sjiraff og skjelettet til en hval.
Den er litt skommel.
De har levd en gang for 1000  år siden tror jeg det var.
Storesøsteren min Malin , mamma, mormor og oldikken var også her når de var små. Så da må det sikkert være 1000 år.... :)

Hihihi  .. her er det gøyeste jeg vet. Her er klatre trærene som er såå gøy.
Og her oppe kan jeg se hele jordkloden. ...

Og noen ganger kommer jeg meg ikke ned igjen. Da tror jeg at jeg må være her til jeg blir voksen..
Men det er koselig her, og av og til vil jeg bo i et tre og sove her.

Her drikker vi kaldt vann sånn... Og så er det gøy å sprute vann på hverandre. Det gjorde vi sist gang vi lekte her.
Og av og til faller noen  oppi her og blir kliss klass.
Men da går vi hjem.

Nå må vi gå hjem igjen... Og disse blomstene skal jeg gi til momor.
Rhodedenron heter de. Og jeg plukker de som ligger på bakken.



Sååå fint ble det på kjøkkenbordet. Her kan vi nyte de litt lenger.

Nå skal jeg legge meg for imorgen skal jeg på skolen, og etterpå i bursdagsbesøk. Og det blir gøy.

Klem fra Yasmin 7 år. :)



Mamma Turid er gjesteskribent idag, om barndommen i Villaveien

Jeg er gamlemoren i Villaveien, mammaen til sjønne Margareth og skal få lov å fortelle litt om hvordan det var å vokse opp i dette huset.


Jeg ble født akkurat på termin, søndag den 3. Juni 1951 midt i søndagspreken på Florida Sykehus som 2. datter til mine foreldre. Det aller første jeg husker hva at jeg satt i sportsvogn men ryggen til mamma, og at jeg snudde meg og så på henne og tenkte, ååå så flott mor jeg har fått.

 Vi bodde i 3. etg i Villaveien.  Leiligheten  var på en måte litt rart innrettet med to stuer og ett soverom i den ene delen, så enn laaaaang gang på 13 meter, pluss en stor åpen plass foran kjøkkenet før  13 metersgangen. Og det var en trappe opp til loftet, og under den trappen var det romslig lekeplass. Helt i slutten av den lange 13 metersgangen var der toalett med bad, inn døren til venstre. Badet var smalt  og laaaagt  med badekar, varmtvanstank med påhengt dusjstang og dusj. Det var ikke mange som hadde det den gang.  Og et lite lavt do med vanntak høyt oppe et tau med et håndtak som vi trakk i for å skylle ut. Vi barna rakk ikke opp dit, så vi måtte stå på en krakk.

Min mormor bodde på et stort rom til høyre og  hun hadde et smaaaalt kjøkken .

I denne lange gangen var det mange dører på hver side, og de førte oss inn i små kott, lange mørke kott, som bl annet "skokottet" mørkeloftet, lekekottet, pikeværelse  osv.  Mamma hengte opp gardiner foran alle dørene, pent stoff som hun sydde selv sånn at de var akkurat passe til alle dørene.
Midt i denne lange gangen hang det 2 tau fra taket med ringer festet og det ble brukt til turning.  Om ettermiddagene satt min mor i stuen og leste og leste, og min far sov som en stein fra kl 16.45 til kl 19.30 etter at han var på jobb på Bebel fabrikken. Og da var det helt åpent for barnas lek, alltid i den lange gangen.
Gangen ble til et stort brusende bølgehav. Vi tok sofaputer rundt og måtte klare å svømme eller hoppe fra øy til øy, og vi rodde og rodde rundt haier og farlige store fisker. På hver øy (sofaputer) sov vi litt og skappet av for å få nye krefter til å komme oss videre. Da vi kom til farligere farvann  mot en bergule (under trappen) måtte vi passe på at ikke vi fikk saltklumper eller steiner i hodet. Redningen var som oftest et stort skip (kjøkkenkrakken) kom og reddet oss. 

 Andre ganger var den lange 13 meters gangen en stor skog med masse farlige dyr. Vi brukte alle mammas 16 pelser, og vi ble til ulver, rever, alle rovdyr som finnes, og vi klappet og koste hverandre, og vi freste og sloss når vi jaktet etter mat og voktet ungene våre.

Neste dag var den  lange 13 meters gangen til en turnhall. Vi turnet i ringene, tok madrasser rundt på guvene, slo hjul og sto på hender opp etter veggene. Og sto på hodet. Så hoppet vi bukk på rekke. Det sto 4 stykker i bukk. Høyere eller lavere . Så hoppet vi over den 1. så rett over den 2. så den 3. så den 4. Så gikk den ned i bukk og nestemann tok hopperekken igjen og igjen.

Neste dag var gangen gjort om til en ballspill arena. Vi pakket ball på brannmuret, alle ballspillene sånn oppetter veggene. Vi spilte tieren, tjueren forlangs og baklengs og hadde opp til 5 baller på en gang. Så lekte vi ball-leker som gikk ut på å kaste til hverandre, og om du ikke klarte å gripe ballen fikk du først G. Neste gang  R   I    så en S   Altså den som først fikk alle fire bokstavene , ja den ble GRIS.

Neste dag var den lange 13 metersgangen gjort om til en ball-sal. Da var det dans på høyeste nivå i de flotteste kostymer (blondegardinene til mamma) Vi danset etter musikk  vi lagde selv. Eggedeleren var gitar og rytmene var erter i et syltetøyglass.  Vi gikk polenese frem og tilbake og helt opp trappene til loftet, og ned igjen. Frem og tilbake. Så var det nye danser igjen og igjen.
Senere begynte jeg på danseskole og var på mitt ordentleig første danseball

Og slik så jeg ut den dagen jeg skulle på mitt 1. ball.
Her er jeg i finstuen, og denne sofagruppen har jeg idag i min spisestue.
Det var ikke lov å sitte i denne sofaen da jeg var liten. Den var bare til pynt, eller til best.

Ballojolen er sydd av min mamma, som var skredder.
På denne tiden var vi flyttet ned i 1 etasje. Etter at mine tanter som den gang bodde der var døde.
Min bestefar bodde da oppe i 3 etg, og jeg husker jeg gikk opp til han og svingte meg rundt i denne kjolen.
Da smilte han og sa.. Nei no må eg grete... ( Han mente grine) .Han var tysk og snakket gebrokken.

Han ønsket meg lykke til på ball  men bare dagen etter ble han hentet av sykebil  og døde på selveste julaften. Ja det ble en trist jul. Vi har alltid siden, hver eneste jul, sunget O Tannenbaum til bestefars  minne.

Slik så jeg ut som ett-åring, og jeg vet at jeg var flink å spise egg med egen teskje, og spiste alle skorpene som min storesøster ikke ville ha.

Her er idyllen den gang da i Nygårdsparken. Store blotte marker og plener, nydelige grusganger med gasslykter i smijern. De flotte runde broene vi gikk på som den lille bukkene bruse, den mellomste og den største bukken som til slutt stanget trollet . Jeg opplevde det helt som ekte. Sinte svaner som snerret etter oss og fine ender i alle farver som vi elsket å mate med brødsmuler.



Her er jeg begynt på skolen, på Steierskolen som da var i Villaveien nr 5, altså 2 hus ved siden av oss, så vi hadde bare ett minutt å gå. Den store skrekken jeg hadde da var at min mor absolutt skulle klippe pannebustene, fordi hun ALLTID klippet de for kort og ALLTID litt skeivt. Men kjolene hun sydde var alltid nydelige, Min søster hadde make, helt make.

Min mor kalte meg ofte for Putte, Tutti-Puttemor. Og jeg elsket å høre hun lese fra Elsa Beskov sine eventyrer med Putte i Blåbærskogen. Den kan jeg utenat den dag i dag, fra perm til perm.

Etterhvert begynte jeg å få pianoundervisning, en dame som kom hjem til oss. Det likte jeg og tok det ganske fort og greit, med noter, takt og teknikker så jeg spillte mye både borte og ute for andre.

 Derimot hatet jeg fiolinen. Min mor tvang med til å få undervisning på fiolin på musikk konservatorium 5 minutter unna her. Det var en mannlig lærer, han var bare helt gruuusom. Kjeftet og skrek om jeg ikke traff tonen, hamret i pianoet så lampen datt i gulvet. Jeg klaget til min mor, dette ville jeg ikke. Men læreren sa at jeg kom til å bli verdensberømt, og at min mor måtte holde fast på at jeg måtte fortsette. De kjøpte en dyrere fiolin, en enda bedre og trodde da jeg kom til å like det. En gang jeg gikk utenfor huset med felekassen i hånden kjørte en bil neeesten på meg, men den traff fiolinkassen som deiset i bakken og fela datt ut. Gudsjelov, håper den knuser, men neida, den var like hel. Mamma sa hun gledet seg til å sy en burgunderrød fotsid velurfløyel kjole til meg, den skulle jeg ha på med når jeg debuterte i Wien. Så en gang jeg var hos den grusomme fiolinlæreren var han så sinna for jeg holdt en tone lengre enn jeg skulle, skrek han at dersom jeg gjorde det EN gang til skulle han trekke ut tennene mine. Da jeg sa det var det bom stopp med hele fiolinhistorien. jeg koste meg med pianoet og begynte på Speideren i Frelsesarmeen og ble Solstråle. Det var veldig kjekt

Jeg hadde en fin oppvekst sammen med alle de andre i Villaveien også ute i gaten.
 Der var barn i hver leilighet ved siden av, og vi var mye ute og lekte gjemsel når høstmørket falt på.
Bomhjemmespill var veldig gøyt , bommstedet var garasjedøren.
Kanonball var knallgøyt. og Vippe på pinn.  Vi hoppet paradis og hoppetau, slenghoppetau. Jeg kunne skrevet flere bøker om alle opplevelsene. Faktisk har jeg skrevet en bok om tiden etter min fars død om alt som hendte de 2 årene etter.( Men det er en annel lang historie)

Herlighet, ja sånn ser eg ut no. Men er lykkelig her, og får frokost på sengen av barnebarna og Ove.
 Vi har det virkelig gøyt her  i Villaveien.

Neste gang jeg skal skrive på bloggen til Margareth, vil jeg fortelle hvordan jeg traff Atlefaren,
her i Villavei. Og noen brudebilder av oss har vi også funnet.

Takk for meg, og ønsker alle en fin helg.

Hilsen mamma Turid.
eller Putte-Tuttimoren.

Torsdagskveld i Villavei.



SÅ vakkre disse lupinene er..
 Det blomstrer så fint her i Villaveihagen for tiden
Rene idyllen....



Ja det er virkelig idyllisk her...
Men rett utefor gjerdet er det ikke alltid så idyllisk.
Garasjen vår ble brutt opp og ramponert i går,
 og Malin var så lei seg for de hadde rotet til i tingene våre.
 Mopedhjelmen, sko, løperhjul og noe til... var stjålet..
Igjen lå det blodige sprøyter.... Trist!



Men rett utefor gjerdet dukket mamma Turid
sitt ansikt frem.. hihi..



Hun klippet hekken så fin og flott.

Og her kommer Atlefaren som ville hjelpe til...



Ser sikkert idyllisk ut dette og.
Ekteparet som jobber så fint ilag,
 utenfor sin idylliske hage.
Men hva skjer....

Jo, en dame med 2 hunder går forbi Atlefaren,
  der den ene hunden biter pappa.
Og mamma roper til damen at dette må aldri
 skje igjen... Damen skriker igjen noen banneord
som ikke passer inn her. ..
Det gikk heldigvis fint med pappa.



Litt flere idylliske bilder. Leila sin hengekøye,
 grønt gress og hagen full i blomster.
Jeg håper Leila, som er min kusine
og bor nede i 1 .etg,
 viser oss rundt i hagen igjen snart.
Når peoner og roser står i full blomst.
Det er en flott rosehage dette.

Pilegjerdet har vokst masse i vår

.

Kveldskos.. :)
Vi bestilte oss pizza. ( ikke ofte vi gjør det)
Malin og Yasmin viser så glad de er
 for nå er det ikke lenge til sommerferien.
Og for Malin sin gode karakter i muntlig.

Mens vi spiste skjedde det masse rart utenfor vinduet vårt.
Vi hørte skudd, og vi kvapp helt enormt.
Utenfor sto det 2 rusede ungdommer og flirte.
de har vist fyrt opp en rakett, eller skutt med pistol eller noe
. Ikke vet jeg. De forsvant igjen.

Vi spiste videre, og plutelig kom ambulansen rett utenfor vinduet..
 Denne gangen var det en annen ruset person som sto og svaiet.
 Han trengte visst litt legehjelp.


Ja sånn er det stadig vekk her rundt huset vårt.
Vi har Nygårdsparken rett bortenfor oss.
Vi ser til daglig rusmisbrukere. Og det er så trist.
Jeg håper så indelig at de får den hjelpen de trenger.

Snart skal mamma skrive et inlegg her på bloggen min,' om hvordan det var å vokse opp her i Villaveien som liten jente.

Så ønsker jeg dere alle en fin fredag.

Tusen takk for dere besøkte min blogg idag. Og takk til dere som legger igjen en koselig kommentar.

Ønsker velkommen til Dere nye følgere.

Klem fra Margareth